Mer enn 99,9 prosent av foreldrene som har et barn hos seg i fengsel, er mødre. FN kalte det en kjønnsstereotypi, og skrev så tiltaket for omsorgspersoner generelt.

Hva studien spurte hver stat om, og hva som kom tilbake.

Den globale studien om barn berøvet friheten sendte et spørreskjema til statene og fikk 92 svar. Ett av spørsmålene var om et lite barn kan bo sammen med en forelder som sitter i fengsel. Nesten overalt er svaret at et barn kan bo hos en mor i fengsel.

Studien setter den andre halvdelen av svaret i én setning, på side 270.

Tre fedre. Ett hundre og fjorten mødre. Finland er det eneste landet som oppga tallet, og Finland er en av de åtte som tillater det i det hele tatt. Dette er med andre ord det gode tilfellet.

De åtte er Belgia, Bolivia, Danmark, Finland, Tyskland, Italia, Spania og Sverige. Studien tegner dem som et diagram på side 421. Danmark står på listen. Norge gjør det ikke. Det gjør heller ingen av de åttifire andre statene som svarte.

Ut fra svarene regner studien ut et tall den oppgir rett fram, og det er tallet denne artikkelen handler om.

Gjengitt i sin helhet, fordi å utelate dem ville vært samme knep som dette nettstedet finnes for å dokumentere.

Det finnes en åpenbar innvending mot alt over, og studien kommer med den før noen andre rekker det. Det er en god innvending, og den stemmer. Her er den i sin helhet, med studiens egne ord, rett etter tallet på 99,9 prosent.

Fire grunner: amming, båndet mellom spedbarn og mor, barn født mens mor allerede satt inne, og at mødre blant domfelte langt oftere er hovedomsorgsperson. Ingen av dem er en stereotypi. Alle er reelle, og til sammen forklarer de svært mye av et svært stort gap.

Standpunktet her er at de forklarer mye, men ikke alt, og det standpunktet er ikke vårt. Det er studiens, i de to neste setningene.

Ikke nødvendig eller ønskelig. Det er studien som beskriver stater som allerede har bestemt i prinsippet at et barn kan bo hos faren sin, og så ikke har bygget rommet.

Delen dette kommer fra er ikke en digresjon gjemt i et kapittel om noe annet. Den har et nummer og en tittel i studiens egen innholdsfortegnelse, på side 256: 4. Gender Stereotyping: The Lack of ‘Father-Child Units’ in Most Countries. Studien ga det navn, og kalte det stereotypi, før vi gjorde det.

Dette funnet kom fram. Det som skjedde med det er noe annet, og på én måte verre.

Den forrige artikkelen her fulgte et funn om gutter som ikke overlevde reisen fra studien på 804 sider til notatet på 23 sider som gikk til Generalforsamlingen. Dette er ikke den historien. Dette funnet overlevde. Det er avsnitt 37 i A/74/136, og der er det mer presist enn i studien.

Alle medlemsstater fikk altså beskjed. Tallet åtte, fraværet av avdelingene, og følgen: praktisk talt ingen barn i verden bor i fengsel sammen med faren sin. Det står i det operative dokumentet, i klart språk, med et tall festet til seg.

Så kommer anbefalingene, og språket skifter. I anbefalingskapitlet i det notatet står uttrykket primary caregiver ti ganger. Ordet father står ingen. Her er den som setter rammen.

Lest som setning er den uangripelig, og parentesen er ærlig: som regel mødre. Lest som botemiddel for det som ble registrert åtti avsnitt tidligere, gjør den ingenting, for funnet var aldri at fedre nektes tillatelse. I åtte land har de allerede tillatelse. Funnet var at det ikke finnes noe sted å gjøre av dem.

En anbefaling rettet til omsorgspersoner generelt når fram til en far i det øyeblikket det finnes en far-barn-avdeling, og ikke et øyeblikk før. Nøytrale ord er de riktige ordene for et nøytralt problem. Dette mangler en fløy av bygningen på den ene siden.

Det finnes ett sted i verden der dette spørsmålet er besvart i lov, og det er ikke Europa. Studien finner nøyaktig én traktatbestemmelse som berører det.

Det eneste instrumentet på jorden som taler om dette sier mødre, og organet som forvalter det bestemte at mødre omfatter fedre. En komité leste et kjønnsbestemt ord og ga det til barna på den andre siden av det. Ingen ny traktat, intet nytt fond, intet nytt organ. En tolkning.

Det er verdt å bli sittende med, for det er svaret på innvendingen om at dette er vanskelig. Et sted ble det gjort, av menneskerettighetsorganet på det fattigste kontinentet, til prisen av en tolkning.