FNs egen studie sier at gutter møter diskriminerende behandling. Versjonen som ble sendt medlemsstatene, utelot det.

Hva studien er, og setningen i den ingen siterer.

I desember 2014 inviterte FNs generalforsamling generalsekretæren til å bestille en grundig studie av barn som er fratatt friheten. Manfred Nowak ble oppnevnt til å lede den i oktober 2016, og resultatet ble oversendt medlemsstatene 11. juli 2019 som A/74/136. Det er den mest komplette tellingen noen har av barna verden låser inne. Hovedtallet står i avsnitt 86: minst mellom 1,3 og 1,5 millioner barn fratatt friheten hvert år. Institusjoner har den største andelen, så rettsvesenet, så utlendingsinternering, så væpnet konflikt. Det var tallet dekningen løftet fram, og det fortjente den.

Femtién avsnitt tidligere, på side ni, står en del med overskriften Gender dimension. Den er fire avsnitt lang. Dette er det første av dem, i sin helhet.

Nittifire prosent. Ikke en kampanjes tall. Ikke et interesseorganisasjons anslag. En studie bestilt av generalforsamlingen, levert av en uavhengig ekspert, oversendt av generalsekretæren, og plassert på side ni i et dokument på tjuetre sider som medlemsstatene fikk tilsendt.

Studien teller ikke bare. Den forklarer, og én av forklaringene er bemerkelsesverdig.

Neste avsnitt spør hvorfor. Det gir en trakt: jenter tilskrives omtrent en tredel av alle lovbrudd barn begår i verden, og får 6 prosent av fengselsstraffene. Deretter listes grunnene, og de listes redelig. Jenter begår mindre voldelige lovbrudd. Jenter anklages oftere for statuslovbrudd. Jenter er som regel førstegangsforbrytere og, med studiens egne ord, mer mottakelige for fengslingens avskrekkende effekt. Det er reelt, og bestrides ikke her. Men studien stopper ikke der.

Les det igjen med kampanjens vanlige innramming fjernet. En FN-studie sier at en kjønnsstereotypi gir et dårligere utfall for gutter, og navngir mekanismen: voksne i systemet antar at gutter trenger mindre beskyttelse. Det er et funn om hvordan en stereotypi skader det kjønnet den skal smigre, skrevet ned av De forente nasjoner, i 2019.

Ett avsnitt senere kommer et annet funn, dette om fedre. De fleste stater lar en domfelt mor ha det lille barnet sitt hos seg i fengsel. Studien rapporterer at bare åtte stater uttrykkelig tillater en far det samme, og at selv der det er tillatt finnes det nesten ingen far-og-barn-enheter, så i praksis skjer det ikke.

Så kommer den delen denne siden er forpliktet til å trykke, fordi det samme dokumentet sier det, og å utelate det ville gjøre denne artikkelen til nettopp det den kritiserer. Avsnitt 38 handler om jenter, og det er ingen fotnote.

Avsnitt 39 gjør det samme for LHBTI-barn, som ifølge studien er overrepresentert i barnevern- og justisinstitusjoner, plasseres i uegnede fasiliteter og er særlig utsatt for vold. Begge avsnittene er sanne, begge betyr noe, og ingen av dem står i motstrid til de 94 prosentene. En gruppe kan være det store flertallet av en innelåst befolkning, og andre grupper kan likevel møte egne skader inni den. Studien rommer begge deler. Det gjør denne artikkelen også.

Bortsett fra at den ikke rommer dem på samme måte, og grunnen førte meg til et annet dokument. Bak notatet på tjuetre sider ligger selve studien: 804 sider, utgitt i 2019 under Manfred Nowaks navn. Kapittel 8 heter Gender Dimension, og det åpner slik.

Gutter møter ofte diskriminerende behandling. Det er ikke denne kampanjens formulering. Det er studiens egen, i åpningslinja i kapitlet der den undersøker kjønn. Den navngir mekanismen også: stereotype forestillinger om hvor voldelige gutter er.

Søk så etter det funnet i notatet som ble sendt medlemsstatene. Discriminatory treatment står ikke i det. Det gjør heller ikke stereotypical views, eller propensity, eller søkelyset kapitlet sier det retter. Det som overlevde reisen fra studien til generalforsamlingen, er tallet, 94 prosent, og ordet som forklarer det, chivalrous. Funnet om at gutter møter diskriminerende behandling, kom ikke med i sammendraget.

Kapitlet gjemmer det heller ikke bort. Den andre delen har sin egen overskrift, oppført i studiens innholdsfortegnelse: Discrimination against Boys. Under den overskriften skriver studien en setning nesten ingen på dette feltet skriver ned.

Det er argumentet denne kampanjen finnes for å fremme, trykt inne i en FN-studie, under en overskrift, med fotnoter. Forskningen handler om diskriminering av jenter, ikke av gutter. Det er ikke skrevet som en anklage. Det er skrevet som en beskrivelse av den forskningen studien nettopp hadde lest seg gjennom. Kapitlet går lenger og gjengir, i sin helhet, en forskers dom om at barnerettighetsbevegelsen selv unngår spørsmålet, et avsnitt studien valgte å sitere framfor å svare på.

Den samme uttynningen vises i hva hvert dokument sier om vold. I notatet er det tjue setninger som nevner vold: atten om barn generelt, to som navngir jenter, ingen som navngir en gutt, en mann, him eller his. I hele bindet er det 450, og ni av dem navngir gutter. Studien tier altså ikke. Den forteller om en gutt som ble slått med en tung trestokk til han nesten mistet det venstre øyet, og den forteller dette:

Les den første delsetningen igjen. Studien rapporterer ikke bare en skade mot gutter, den rapporterer at mindre er kjent om den, som er hele argumentet til dette nettstedet, skrevet av dem som gjorde tellingen. Og den setningen, som setningen om diskriminerende behandling, står heller ikke i notatet.

Avsnitt 38 er altså ikke den balansen det leses som, og grunnen er nå synlig i tre trinn av én studie. Bindet på 804 sider sier at gutter møter diskriminerende behandling, og at mindre er kjent om vold mot dem. Notatet på 23 sider til medlemsstatene beholder de 94 prosentene og dropper begge. Anbefalingskapitlet inne i det notatet dropper ordet gutter helt. Hvert trinn er kortere enn det forrige, som er hva et sammendrag er til for. Men på hvert trinn er det den samme halvdelen som forsvinner.

Jeg vil være forsiktig med hva dette viser og ikke viser. Ingenting her sier at jenter ikke er særlig utsatt i forvaring; bindet dokumenterer det grundig, og grundigere enn det dokumenterer gutter, og noe av det gapet er studien som ærlig forteller deg at forskningen ikke finnes. Ingenting her sier at noen droppet noe med vilje. Jeg vet ikke hvorfor setningen forsvant, og det gjør ingen som ikke har sett utkastene. Det som lar seg etterprøve, er at den forsvant.

Hvor funnet tar veien, som er ingen steder.

En studie som denne avslutter med å fortelle stater hva de skal gjøre. I A/74/136 er det kapittel VIII, fra avsnitt 98 til slutten av dokumentet, rundt seksten tusen tegn med generelle og situasjonsspesifikke anbefalinger. Jeg hentet det ut og talte hele ord i det.

Kapitlet er ikke stumt om kjønn. Det inneholder ordet jenter én gang, i en anbefaling om barn tilknyttet væpnede styrker og grupper, der det bes om at bistand tar hensyn til deres særlige situasjon og behov og gir tilpassede tiltak. Den anbefalingen er god. Den bør stå der. Den er også, presist, det som ikke ble skrevet for de 94 prosentene.

Tallet står i studien. Tallet står ikke i kravet.

Det finnes ett tema der de to dokumentene kan legges rett oppå hverandre, fordi begge undersøker det og begge ender med en anbefaling om det. Diversion er beslutningen om å håndtere et barn utenfor domstolene, og det er forskjellen mellom rulleblad og ingenting. Avsnitt 36 i notatet rapporterer skjevheten selv.

Den fullstendige studien sier så hva som bør gjøres med det, i én setning, og navngir begge.

Notatets anbefaling om diversion lyder i sin helhet: States should prioritize restorative justice, diversion from judicial proceedings and non-custodial solutions. Ordet equally er borte, og det er gutter og jenter også. Ordet equal overlever inn i det kapitlet, én gang, i en anbefaling om at jenter tilknyttet væpnede styrker skal sikres lik tilgang til rehabilitering og reintegrering. Den anbefalingen hører hjemme der. Det gjorde den andre også.

Jeg vil være forsiktig med hva dette viser og ikke viser, for den lettvinte versjonen av dette avsnittet er feil. Anbefalingene er stort sett skrevet for alle barn, og gutter er barn, så de er dekket per konstruksjon. Ingen er utelatt. Det er en rimelig lesning, og jeg skal ikke late som noe annet. Men universell dekning er det resten av denne siden stadig støter på. En anbefaling som dekker alle, tildeler ingen noe. Da studien ville at en gruppes behov skulle tas særskilt hensyn til, visste den nøyaktig hvordan det skulle sies, og den sa det for jenter i væpnet konflikt. Den hadde den samme setningen tilgjengelig for gruppen som utgjør 94 prosent av befolkningen den nettopp hadde målt, og den skrev den ikke.

Dette er ingen svikt i å legge merke til. Det å legge merke til er det beste i dokumentet. Det er en svikt i steget etter, som er steget denne kampanjen handler om.