Én avgjørelse, to tvangsmidler. Den andre, ett.

Barnelova § 65 handler om tvangsfullbyrdelse. To setninger etter hverandre gjør jobben.

Norsk lov skiller mellom hvor et barn skal bo fast og når et barn skal se den andre forelderen. Begge deler kan avgjøres av en domstol eller ved en avtale med tvangskraft. Begge deler kan brytes.

Det som skiller er hva som skjer etterpå.

Enklere sagt: en avgjørelse om hvor barnet skal bo kan gjennomføres ved at barnet blir hentet, eller ved at den som bryter avgjørelsen må betale. En avgjørelse om samvær kan bare gjennomføres ved at den som bryter den må betale. Det finnes ikke noe annet virkemiddel i loven.

To tvangsmidler hører til den ene avgjørelsen. Ett hører til den andre, og det er det svakeste av dem. Ordet som bærer det er berre.

Sikkerhetsventilene i samme bestemmelse er riktige, og denne artikkelen ber ikke om at de fjernes. Det skal ikke fastsettes tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umulig, uttrykkelig inkludert der det er risiko for at barnet blir utsatt for vold eller for skade på fysisk eller psykisk helse. Barnet skal få si sin mening, vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullbyrdelse skal ikke skje mot barnets vilje.

Ethvert argument som fremstår som et ønske om at barn skal hentes med tvang mot sin vilje er både galt og selvødeleggende, og dette er ikke et slikt argument.

Loven er kjønnsnøytral på papiret. Fordelingen av hvem som har hvilken avgjørelse er det ikke.

Et tvangsmiddel som hører til én type avgjørelse framfor en annen er bare interessant hvis man vet hvem som har hvilken. Statistisk sentralbyrå spurte, i undersøkelsen Samvær og bosted 2020.

Fast bosted ligger hos mor omtrent sju ganger så ofte som hos far. Avgjørelsen som bærer to tvangsmidler faller altså i all hovedsak på mødre, og avgjørelsen som bare bærer det svakeste faller tilsvarende på fedre.

To ting må sies med én gang, for om én av dem ble utelatt, ville artikkelen blitt dårligere.

Dette er ordninger rapportert i en spørreundersøkelse, ikke rettsavgjørelser. De aller fleste foreldre som går fra hverandre er aldri i nærheten av en domstol, og § 65 gjelder tvangsfullbyrdelse av avgjørelser og avtaler med tvangskraft, som er en mindre gruppe, og ikke den samme. Vi fant ikke fordelingen for rettsavgjorte saker, og Norges eget mannsutvalg skriver at den statistikken ikke føres.

Og bildet er i bevegelse, raskt, i én retning. Delt bosted gikk fra 25 prosent i 2012 til 43 prosent i 2020, mens fast bosted hos mor falt fra 62 til 49. Det er en stor endring på åtte år, og det beskriver ikke et system som står stille.

Tvangsbot er det eneste virkemiddelet. Domstolen har gjentatte ganger funnet at virkemiddelet ikke leverte.

Standarden er ikke omstridt. Etter artikkel 8 er spørsmålet om nasjonale myndigheter har tatt alle de skrittene for å legge til rette for samvær som med rimelighet kan kreves av dem. Det er en positiv forpliktelse, og stater er felt for brudd på den.

1. Hokkanen mot FinlandEn nordisk stat felt for brudd på konvensjonen fordi den ikke håndhevet en fars rettsbestemte samvær.
2. Kuppinger mot Tyskland, nr. 62198/11, 2015Domstolen gjentar standarden: om myndighetene tok alle nødvendige skritt for å legge til rette for samvær som med rimelighet kunne kreves.
3. Ribić mot Kroatia, nr. 27148/12, 2015Saksbehandlingen og tvangsfullbyrdelsen tok tretten år og elleve måneder. Faren møtte sønnen sin tre ganger før gutten fylte atten. Brudd på artikkel 8.
4. Terna mot Italia, nr. 21052/18, 2021Domstolene påla samvær to ganger, og sosialtjenesten organiserte det aldri. Brudd på artikkel 8 for manglende håndheving.

To pålegg, null samvær. Det er den italienske saken i fire ord, og det er slik en rettighet ser ut når maskineriet bak den ikke beveger seg.

Ingen av disse dommene sier at forelderens kjønn avgjorde utfallet, og denne artikkelen sier det heller ikke. De sier at staten ikke håndhevet avgjørelsen, og i hver av dem var det faren som ikke fikk samværet håndhevet.

Det er her tvangsfullbyrdelseshullet møter alle de andre funnene på dette nettstedet.

Hvor ofte blir en rettsbestemt samværsrett rett og slett ikke oppfylt? I Norge og Danmark er det ærlige svaret at ingen vet, fordi ingen publiserer det.

Spørsmålet kan altså ikke besvares ut fra publiserte data i noen av landene, og domstolen som stadig finner krenkelsene, registrerer ikke kjønnet til den som ble rammet.

Det er ett dokument til som er verdt å trekke fram. Norges obligatoriske veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvister, utgitt av Bufdir på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet, ble gjennomsøkt i sin helhet. Artikkel 8 forekommer null ganger. EMK forekommer null ganger. EMD forekommer null ganger.

Konvensjonsartikkelen Norge dømmes etter i Strasbourg for manglende håndheving av samvær, er altså fraværende i veilederen som styrer hvordan disse sakene utredes.

Vi kommer ikke til å fortelle deg hvorfor. Vi vet ikke hvorfor, og å gjette ville vært den enkleste måten å tape et argument som ikke trenger det på.